04/08/2014
Vi befinner oss nå i Bukhara, Uzbekistan en by med historie over 3000 år tilbake. Her har vi støtt på uregulert internett og benytter muligheten til å skrive en lengre oppdatering.
Resten av oppholdet i Iran var meget bra. Dette usedvanlige hyggelige folkeslaget viste seg å være veldig kontaktsøkende. Det var ikke uvanlig at en bil kom opp langs siden for å overrekke gaver, vi fikk overrekt mat i alle varianter, sandaler, en liten trehest og en utstoppet fasan. Når vi stoppet langs veien for å ta pause i skyggen under noen trær tar det ikke lange tiden før noe stopper for å hilse, vi telte opp mot 20 biler på en times tid. En kveld vi campet ved det Kaspiske hav kom det to lokale herrer luskende og vi tenkte at nå blir vi bortvist. De tok kjapt opp telefonen og ringte en kamerat/bekjent som snakket engelsk for a vi skulle kunne kommunisere bedre. Dette viser seg å være en helt vanlig kommunikasjonsmetode i Iran. Når vi tok telefonen kom spørsmålene som perler på en snor. ”Are you lost?” ”Are you hungry?” ”Do you need anything?” ”Have you seen the devil?”. Vi bekreftet negativt på samtlige. Iranerne flashet gulltennene i et bredt smil og lusket hjem igjen.
Det finnes mye korrupsjon rundt om, og vi er i utgangspunktet noe usikre på hvordan politi og militær oppfører seg i land langt hjemmefra så vi ankom med en sunn skepsis også i Iran. Både trafikkpoliti og sikkerhetspoliti/militære stoppet oss, uten at vi hadde noen negative opplevelser. En annen Mongol Rally bil fortalte oss om en hendelse der de kom inn i en stor rundkjøring der politiet dirigerte trafikken. De snek seg sakte inn for å ikke skille seg ut mer en nødvendig, men politiet oppdaget de raskt ettersom bilene som regel er dekt i klistremerker og har masse campingutstyr på taket. En forventer i en slik situasjon bryske blikk og at en blir vinket inn til siden for en pass og dokumentsjekk. I stedet strekker politimannen i midten hendene i været, slipper alt han holder på med og roper for full hals; ”I laaaav yooooo!!!!”.
Den første August startet vi dagen tidlig på grensen mellom Iran og Turkmenistan.
Landet er en tidligere sovjet stat og deres forkjærlighet for byråkrati og papirmøller er kjent. Landet regnes som verdens nest mest lukkede land etter Nord-Korea så å få tilgang hit har tatt noe tid.
Vi var innom mange kontorer, betalte forskjellige avgifter her og der, uten å forstå et eneste ord av det som ble sagt. Ikke et eneste smil eller hjelpsomhet å spore. De forskjellige kontorene (customs, bank, insurance, visa, etc etc) kommuniserer ikke med hverandre og vi blir løpende frem og tilbake. Her gjelder det å være ydmyk og ikke vise at en er stresset. Vi får tillatelse til å oppholde oss her i 4 dager.
En australier vi har kjørt litt sammen med som kom litt bak oss tilbydde en vakt sigaretter før ”customs controll” noe som medførte et par ekstra timer sjekk der hvert eneste hullrom på bilen og alle bagasje ble nøye sjekket.
Vi var heldige og kom igjennom ganske raskt og kjørte de 35 kilometerne ned til hovedstaden Ashgabat. Det som ventet oss er vanskelig å beskrive, men vi gjør et forsøk.
Landet har siden frigjøringen fra sovjet i 1991 vært ledet av dikatorer som har total kontroll på alt som skjer. Opposisjon er ikke tolerert og president Saparmurat Nijazov (1991-2006) etablerte en personlighetskult vi ser tydlige spor av i dag. Han insisterte på å bli kalt ”Turkmenbasji” som kan oversettes til ”Lederen av alle Turkmenere”.
Hans ansikt preger det meste og statuer av han og nåværende president Berdimuhademmedow finnes over alt. Mest kjent er en 15 meter høy statue i gull som automatisk vender seg mot sola for å kaste lys på Ashgabat.
I det vi kjører inn i hovedstaden sitter vi begge med et rart smil. Gatene er nesten helt tomme. Gigantiske byggverk i hvitmarmor ligger langs begge sider av veien. Veiene i helt perfekt asfalt er delt opp av en midtrabatt med fontener. Asfalten er så perfekt at det hyler i dekkene ved selv den miste sving. Gatelysene og bussholdeplassene (i marmor) er så dekorerte at de kunne vært kunstgjenstander for seg selv. Vi er sikre på at her finnes det hundrevis av store bygninger i marmor, de fleste forskjellige departement (hestedepartementet med en løpende hest i neonlys på toppen, tannhelsedepartementet formet som en tann og litteraturdepartementet som er modellert etter en åpen bok er noen få eksempler).
Vi innser at landet er styrt av en spinnvill mann. Det har tidligere vært sagt at byen ligner et samarbeidsprosjekt mellom Hi**er, Stalin, Michael Jackson og Kim Jong Il. Vi er helt enige.
Vi merker oss et stort bygg med teksten ”Otel Öguzkent” på ene veggen og svinger opp hit. Oppkjørselen i marmor, gull og store fontener er virkelig flott. Dekkene hyler ekstra over marmoren og vi har tydlig meldt vår ankomst.
Den franske hotellsjefen kommer ut å hilser på oss og tilbyr rom til 20% rabatt.
Litt komisk at bobla står og lekker olje på marmoren mens vi slår av en prat med hotellsjefen… Han informerer om at det er hans siste dag der, da kjeden som driver hotellet trekker seg ut fra Turkmenistan på grunn av at det er for vanskelig å drive lønnsomt Hotellet har 299 rom og har aldri vært fullt på de 5 årene det har eksistert.
Vi beregner at det er muligens 10 okkuperte rom på den dagen vi var der. De fleste er andre Mongol Rally lag.
Det finnes mange flere ansatte enn beboere og vi får en følelse av å være overvåket.
En europeisk diplomat vi treffer senere bekrefter at dette stemmer. Omtrent halvparten av hotellets ansatte jobber også for staten. Alle rom er avlyttet.
Han sier også at de fleste bygninger står tomme eller at kun første etasje er i bruk.
Her lever alle med konstant overvåkning. Når vi en sjelden gang møter lokale er det vanskelig å få kontakt, de flest frykter nok konsekvensene av for mye omgang med utlendinger. Dette gjenspeiler seg også i bildene vi fikk tatt. Det er politi og militære overalt og de liker ikke at vi tar bilder så de fleste ble tatt fra bilen mens vi kjørte forbi. Selv grensevaktene sjekket kameraet i det vi sjekket ut fra landet, men heldigvis hadde vi så mye tullbilder at de raskt ble lei.
Vi går på hotellets bugnende lunch buffe, vi er eneste gjester. Maten var ikke rørt før vi kom. I bakgrunnen spilles musikk som virker å være tatt direkte ut fra et Zelda spill. Stemningen er så spesiell at vi sitter bare å ler.
Kontrastene fra hovedstaden og resten av landet er overveldene, veiene er helst beregnet for traktor og gjennomsnittsfart er ikke mer en 40 km/h. Etter noen timers kjøring fra hovedstaden blir vi stoppet av politi som synes at vi har en skitten bil og bestemmer seg at vi skal betale 112 $ i bot. Heldigvis blir vi stoppet dagen etter av to andre politibetjenter av hensikt for å få bilde av seg selv inne i bobla. Det er en kul opplevelse å se Turkmensk politi slå seg på lårene i latter når de oppdager at motoren er bak!
Bobla har fungert utmerket så langt og ingen problem med varmen. Vi kjørte gjennom Karakum-ørkenen (hvor vi også støtte på turens første dromedarer) som dekkker det meste av Turkmenistans indre, hvor temperaturen lå på 40-45 grader, vi hadde en marsfart på 60 km/h hvor oljetemperaturen lå stabilt på 95 grader. Det har kommet noen ulyder fra et lager/hjullager etter traktorveien i Turkmeistan, så vi vil bruke morgendagen til å få fikset evt. skiftet lager.
Vi har nå kommet inn på det som blir kalt Silkeveien, oldtidens handelsrute mellom øst og vest. Neste stopp er Samarqand og Himalaya.
