20/08/2015
For noen uker siden hadde jeg og min kone den store fornøyelsen av å kunne være med på en vandring fra Ustebergstølen til Tuva. Turen ble arrangert i forbindelse med gjestehusets 100'års jubileum, og mange var det som tok veien over fjellet for å kunne nyte godt av stedet's berømte vafler, samt det varme vertskap til ekteparet Aileen og Pete.
Vi møtte opp med godt humør og niste i sekken, uvitende om hvor mange folk vi kom til å gå i lag med. Vi ble overrasket da vi så at omtrent sytti personer gikk på rekke og rad langsetter fjellstien! I spissen gikk den lokale guiden Turid Lindseth, og sammen med tre gode hjelpere drev hun menneskeflokken oppover mot høyfjellsplatået og Hardangervidda.
Gode historier, lokal fjellfakta og en egenkomponert sang om seteren med verdensberømte vaffler var det hun brukte for å lede oss frem. Og det funket! Om litt var vi fremme, i god tid, og kunne nyte godt av både lurspill og velkomstmelodien vi hadde øvd inn på veien opp. En vaffel eller tre ble spist. Og en god stemning ble preget inn i hjertet. Tuva har nok beriket turopplevelsen til mange som har vandret inn til porten av den store vidda. Tusen takk for det.
Det var ikke første gang jeg besøkte denne navngjetne seteren som nå har bestått i litt over 100 år. Heller ikke min kone kunne si at hun aldri hadde vært der før, selv om mye av det som møtte hennes Guatemalske øyne aldri var blitt opplevd tidligere. Hun kommer nemlig fra et annet land, nemlig Guatemala i mellomamerika. Likefult er hun, i likhet med Turid Lindseth, også en tourguide.
Turid forteller underveis om jernutvinning, fjellflora, gamle pilspisser som er funnet i området, samt en og annen personlig vits. Hennes fokus ligger på det historiske, det lokale og det ekte, men også den subtile skjønnheten som hvisker i guds frie natur. Selv om hun ikke forstår alt som blir sagt på norsk, så vet jeg at min kone lytter. Gjennom hennes egne guidede turer sikter hun nemlig mot å fortelle om urtradisjonene fra hennes eget hjemland Guatemala.
Der bygget nemlig Mayaindianerne store templer av både tankekraft og stein. Dette ble gjort til ære for den samme naturlige skjønnheten som Turid forteller om, i det hun ber oss skue ut mot skarvet og nyte dens stillhet og majestet. Vi gjør som hun sier og føler oss heldige. En stor takknemlighet fyller mitt bryst, slik som det ofte gjør når jeg går tur oppe på fjellet. Naturen gir nemlig noe helt spesielt. For den som har et ømfintlig øre, så hvisker sannelig vidda om mer enn bare smakfulle vafler. Noe urgammelt vekkes til livs hver gang vi mennesker omhylles av fjellblom, bekkens risling, smeltende snø og melkehvite skyer.
På en slik bakgrunn av ensom fryd står Hardangervidda malt, likesom et levende eventyrbilde. Jeg sier til min konen at fjellet er magisk. Få steder i verden kan man fremdeles nyte slik trygghet og ro som her hjemme; for jeg tror det finnes få steder vi nordboere føler oss mer forankret til hjertet enn når vi kommer ut i frisk fjelluft. Jeg forteller om den unike tur-kulturen som finnes her, om DNT og turisthyttene, om fantastiske utsiktspunkt og gleden av å spise niste på en liten tue. Hun sier seg enig. Norge er både vakkert og unikt.
For over tusen år tilbake stod Mayariket i sin storhetstid. Likesom blomster dukker opp fra vinterdvalen, så spratt en mengde templer frem langsmed hele det mesoamerikanske kontinent. Flere av disse ble bygget på toppen av enda eldre ruiner, likesom en ny årring føyes til et voksende tre. Ganske plutselig tok imidlertid Mayakulturen slutt. Da spanjolene ankom med sine rødkorsede skip markerte det en periode hvor Mayakulturen brått sluttet å blomstre. Livsstreet deres ble på mange måter sagd ned. Men selv om både grener, blader og stamme ble nedsagd, så kunne ikke røttene drepes. Templene de bygget varte helt inn til vår tid.
I dag ligger fremdeles mange templer under et tykt lag av grønn jungel som er minst like mektig som Hardangervidda. Det sies at over 90 prosent av den Guatemalske jungelen skjuler enda uoppdagede tempelområder. Hva ble de en gang brukt til? Og hvordan brukes disse templene i dag?
I Mai måned arrangerte jeg og min kone en fem-dagers ekskursjon til et av de mest spennende, delvis utgravde tempelmonumentene i Guatemala: Pyramiden El Mirador var vårt store mål, i det vi gikk om lag 50 km langs velbrukte jungelstier for å nå frem. Selv om disse stiene går enkelt frem i et forholdsvis flatt terreng, så er de langt i fra like godt merket som de vi er vant med her hjemme i Norge. Selvbetjente DNT hytter finnes det heller ikke; konen min sier at et slikt godlynt prosjekt aldri ville fungert i hennes hjemland. Etter kort tid ville noen sannsynligvis ha stjålet all maten.
Mye er ulikt mellom den norske og den guatemalske kultur. Likefult råder den samme naturen over begge riker. Noen tror at folk i fortiden var i stand til å kommunisere med hverandre på tvers av store avstander i tid og rom; en evne vi i dag assosierer med begrep som telepati eller overtro. Selv tror jeg på slike egenskaper hos oss mennesker. Kanskje det nettopp var slike glemte kunster de gamle tempelområdene ble brukt til å dyrke frem?
De gangene Hardangervidda brer sin ro rundt meg, så føler i alle fall jeg at en dypere viten stiger opp til overflaten av min vanlige bevissthet. Man behøver ikke noe hokus-pokus for å kunne nyte godt av livets sarte magi. Å studere en vakker fjellblomst er ofte alt som skal til for å få hjertet til å huske; vi er skapt av et mysterie som utfoldes når vi nyter det vi er glad i.
Denne bildeserien utforsker likheter mellom Nordisk og Mellomamerikansk turtradisjon, av både gammel og ny tid. Dette er nemlig noe av hensikten med Lokal Link. Finnes det overhodet noe som kan lenke to så vidt forskjellige landområder sammen, hvor to ulike folkegrupper lever med hver sin kulturelle stil? Jeg tror det. Mayaindianerne var store arkitekter og vitenskapsmenn. Templene deres ble bygget fordi de utgjorde steder hvor naturens kraft ble studert og kanalisert inn gjennom deres menneskelige samnfunn. Selv om vi neppe tenker på Tuva turisthytte som et renspikket tempel, så utgjør det i alle fall et historisk punkt på den store vidda som nå har fylt 100 år. Og dersom også du føler deg rørt av hellige krefter ute i naturen, så er du kanskje nærmere et tempel en du tror?
Det blir sagt at et nettverk av veier ledet fra et tempel til det neste i det gamle Mayariket, litt som våre T-merkede stier gjør gjennom vårt langstrakte land. Både handelsfolk, oppdagelsesreisende, budbringere og pilegrimer brukte dem flittig. Da vi forlot Tuva turisthytte den 25'te Juli følte jeg meg både som en pilegrim, oppdagelsesreisende, vaffelnyter og turist. jeg var i alle fall blitt en erfaring rikere. Glad var jeg dessuten for at jeg hadde min kone med meg. Jeg beskatter nemlig den visdomen hun tar med seg fra hennes side av verden, hvor en stolt Mayakultur fremdeles samles ute i det fri for å kunne hedre naturen og livets under. Langsmed en vakker fjellsti kan jeg nemlig lett si takk like mange ganger som jeg ser en rødmalt T!
Takk for turen - Gracias a Ti
