01/17/2023
KAPITTEL 8 – Tilbake til Norge og USA 1991
Fra fjæresteinene på Røpst til toppetasjen på Manhattan i New York
Jeg er født den 12. januar 1945 og er en av Norge etterkrigstid generasjonen som skulle bygge opp Norge etter 5-års okkupasjon. Jeg startet på Røst skole den 18. august 1951 og i 1956 viste det seg at jeg hadde en øyesykdom som gjorde at jeg fra 12-års alderen fikk gradvis nedsatt syn og i en alder av 15-år ble elev av Dalen Blindeskole i Trondheim og året etterpå på Huseby Blindeskole i Oslo. Da jeg første gang når min synsutfordring ble gjenta på Bodø sykehus-øyeavdeling så sa overlegen til meg at denne sykdommen kunne de ikke operere den gangen og jeg matt bli forberedt at jeg kunne bli helt blind innen jeg fylte 15-år, eller at synet vil svekke seg gradvis i fremtiden. For å si det slik så har mitt livs utvikling med mitt syn fulgt den siste vurderingen.
Jeg er fylt 77-år i 2022 og fikk masse forespørsler fra familie, venner og andre rundt i verden spurt med og ikke jeg kunne skrive en selvbiografi bok og hvordan deg på en posetiv måte har levde fra tid til annen på 4-kontinent med kun min hvite stokk som medreisende. Etter sirka tre års skriving og tilretteleggelse av meg som redaktør så ble det november 2012 ble min selvbiografi bok Fra fjæresteinene på Røst til toppetasjen på Manhattan i New York. lansert ute på min barndoms øy Røst. Det sies av denne juleaften så var den en fast julepresang under hvert juletre på Røst og hos mange andre utflyttede røstværinger. Den er fremdeles tilgjengelig for kjøp så den kan også i dag være en flott julepressang til dine kjære i både i og utenfor din familie.
Boka består av 267-sider og 92-fargebbilder fra de kontinent hvor jeg har bodd gjennom mitt fantastiske livsløp frem til i dag. De første 17-kappitlene omhandler mitt fantastiske liv og de tre siste handler om hvordan de som går rundt eller er i startfasen å starte sitt eget firmas og bli sin egen sjef slik som jeg som grunder har gjort i hele mitt liv.
Min hensikt med denne boka er å fortelle andre som har et handikap, eller ser på dette fantastiske vivet vårt på en mere negativ måte og kanskje de som hver dag må leve livet med dert handikap og dermed glemmer å bruke denfantastiskde posetive energien som vil gi alle mennesker en god og posetiv følelse som gi livet en måte og å ønske den nye daeen velkommen på.
Det ble trykket opp et opplag på 5000 bøker og det er enda et restparti på lager på Røst som kan bestilles på
www.gustavmeisler.com
og den koster kr. 430 inkludert porto. Det foreligger også en Daisy-lyd-version på CD på 15,37 timer lesetid som er innspilt av en av våre kjente skuespillere som kan bestilles på
[email protected]
denne koster kr. 300,00.
Men for dere som bare vil høre den på min føljetong hver fredag på min Facebook får denne livshistorien gratis, men med boka i papirutgivelse får i tillegg de 92-fantastiske farge bildene i tillegg. Da den ble utgitt i 2012 så var det en lærerinne på Røst som Var fra Trøndelag og hun ble så begeistrer om min livshistorie så hen inkluderte den i sin læreinformasjon til tredje og fjære klassene på Røst skole så hun brukte en time hver uke å lese høyt fra bokens kapitler og fortalte da satt allr barna stille som stearinlys og hørte på hvordan en utvandret røstværing hadde på en posetiv måte kunne på eget generativ som blind reise og bo ute i den store verden fordi han ikke så på sitt handikap som et stoppested, men som en posetiv utfordring til å leve et godt og interessant liv ved å finne de teknikkene som overskygget han negative handikap til en posetiv utfordring. Etter for henne denne posetive opplevelsen med høytlesning fra min selvbiografibok mente hus at denne boken kunne være en god bokk som med noe forandring av teksten kunne bli benyttet innen det norske skolevesnet da det hellt sikkert vil gi ungdommene en posetiv tanke til vordan de vil utforme sitt iv i fremtiden. Det er ikke bare hun som har kommet oppp med denne tanken om å bruke den til undervisning både i skolevesnet og innen privat forretnings virksomhet i forbindelsder med deres kursvirksomhet.
Slik som har fått meg til å oppleve posetive følelser som har gjennomsyret hele min kropp og sinn. Ved å følge mine teknikker så kan også du oppleve denne posetive følelsen hver eneste dag.
KAPITTEL 8 – Tilbake til Norge og USA 1991
Så var jeg tilbake på kontoret mitt i Oslo, og hverdagene gikk med til driften av rengjøringsfirmaet og etter hvert planlegging, markedsføring og oppstart av chartersesongen med Dorian Gray. Dette året hadde jeg i tillegg 12 andre charterbåter som jeg booket turer på.
Jeg startet alltid opp maskineriet og gjorde Dorian Gray klar for sesongen til påske. Jeg inviterte venner til smokingparty på et av de mest luksuriøse hotellene ute ved Oslofjorden på påskeaften. Da fikk vi gjennomgått alt av systemer og teknisk utstyr etter at yachten hadde ligget i vinteropplag i flere måneder ved Aker Brygge. For oss begynte chartersesongen rett over påske og varte til ut oktober.
Tre års aktiv markedsføring begynte nå å gi resultater, og denne sommersesongen ga oss også mange andre flotte charteroppdrag med foruten firmaer, også storting og regjering.
Jeg vil spesielt nevne tre brylluper og et femtiårslag som ble særdeles vellykket!
Jeg ble kontaktet av et norsk ektepar som hadde sett Dorian Gray ved Aker Brygge noen ganger når vi hadde seilt ut med gjester ombord. Deres datter skulle gifte seg med en amerikaner, og de kunne tenke seg å legge både vielsesseremonien og feiringen ombord på Dorian Gray. De ville bli 25 gjester, et perfekt antall med god plass ombord.
En dag kom de ned på kontoret, og jeg hadde et forslag som vi diskuterte.
Alle gjestene skulle være om bord, og paret skulle vies av fylkesmannen i Akershus.
Da alle var om bord, dro vi litt ut fra land og stoppet motorene, satte opp et bord på akterdekket og la en sort duk over. Fylkesmannen hadde sort kappe på, brudemarsjen ble satt på full styrke og brudgommen kom opp trappen fra rederlugaren samtidig som bruden med sin far kom gjennom salongen fra styrehuset. Så ble de behørig gift på akterdekket på Dorian Gray. Dette var en lørdag ettermiddag med strålende vær og mange fritidsbåter på fjorden. Da de fikk se Dorian Gray ligge helt stille og tonene fra brudemarsjen runget utover havet, kom det plutselig en mengde fritidsbåter og la seg rundt. De stoppet motorene og skjønte at det foregikk vielse ombord på Dorian Gray. Da brudeparet hadde sag ja til hverandre, reiste folk seg i fritidsbåtene og klappet så det ljomet utover havet!
Det ble skålt i champagne, og etter en stund returnerte vi tilbake til kaia og satte fylkesmannen på land før det bar ut på fjorden igjen, og vi ankret opp i en av de lune buktene i Oslofjorden hvor hele kveldsarrangementet ble avviklet. Hele turen varte i åtte timer. Denne gangen hadde vi med egen kokk fra Continental, og det ble servert tre retters festmiddag. Vi hadde alle rettigheter i forbindelse med skjenkebevilling.
Da vi var tilbake på vår faste kaiplass på Aker Brygge, var brudens far den siste som gikk over gangveien. Han stoppet, tok meg i hånden og sa:
– Meisler, dette har vært helt fantastisk, helt fra vi gikk ombord og til nå. Husk at vi har vært flere nasjoner på denne bryllupsfeiringen, og alle som en har gitt uttrykk for at dette har vært en stor opplevelse. Det er synd at vi bare har en datter, ellers skulle vi gjerne ha gjort dette om igjen, Tusen, tusen hjertelig takk, Meisler.
Den andre bryllupsfeiringen vi hadde om bord, var et par i slutten av trettiårene som giftet seg på Rådhuset og hadde bestilt hele bryllupsarrangementet ombord på Dorian Gray. De var 20 personer, og kom ombord i sin flotte brudestas på Aker Brygge. Da brudemarsjen runget mellom bygningene, og vi seg sakte ut kanalen med brudeparet stående på flybridgen, stimlet folk til og klappet langs kanalen. Det var flott stemning.
Alle i smoking og lange kjoler, men de hadde visst fått tips om å ta med noe lettere tøy ombord. Dette var en lørdag, en av de varmeste vi hadde denne sommeren. Etter en stor treretters middag og taler ble det foreslått bading fra yachtens badeplattform. Det tok ikke lang tid før de fleste bryllupsgjestene var i badetøy, og nesten hele selskapet lå og duvet i sjøen rundt Dorian Gray.
Dette var et selskap som varte i åtte timer, og da vi var tilbake på Aker Brygge, var alle meget fornøyd, og tilbakemeldingen var at dette hadde vært et av de fineste bryllupene gjestene hadde vært med på.
Det tredje bryllupsarrangementet vi hadde denne sommeren var for et norsk ektepar som kontaktet meg i forbindelse med at deres sønn skulle gifte seg. Hele bryllupsarrangementet skulle holdes på Holmen fjordhotell i Sandvika, cirka en times seilas fra Aker Brygge. De lurte på om Dorian Gray kunne leies for brudeparets bryllupsnatt?
– Vi har jo sett denne flotte yachten som pynter opp hele Aker Brygge, og den må jo være en utmerket å feire bryllupsnatten om bord i, sa de.
Vi avtalte at Dorian Gray skulle ligge ved hotellets brygge klar fra klokka elleve lørdagskvelden. Det var ingen som visste om dette opplegget for brudeparet. Alle gjestene regnet nok med at bryllupsnatten skulle foregå i en av hotellets suiter. Vi fikk beskjed om å kjøpe inn helt hvitt luksussengesett. Da vi var godt fortøyd og alle lanterner og lys slukket, slik at ikke gjestene skulle tro at yachten ved brygga hadde noe med bryllupet å gjøre, kom mora til brudgommen stille ombord og hadde med seg en plastpose med store rosenblader som hun danderte som et stort hjerte på sengeteppet i rederlugaren. Det var virkelig rørende å se på.
Mellom ett og to om natta fikk vi beskjed om å tenne alt vi hadde av lys ombord og sette på brudemarsjen. Da kom brudeparet først spaserende nedover stien til kaia med hele selskapet marsjerende bak seg til stor jubel og klapping.
Da de kom ned på kaia, var det kun brudeparet som fikk komme ombord. De ble geleidet opp på flybridgen hvor det er tre spotlighter under radarbøylen som lyser opp toppdekket. Der ble brudeparet stående i sin flotte brudestas med et glass champagne mens Dorian Gray sakte la fra kai og brudeparet vinket mens gjestene klappet i den mørke natta. Så ble de stående der en lang stund med champagne mens Dorian Gray sakte gled nedover fjorden til Middagsbukta.
I rederlugaren akter var det dekket opp med alt som tilhører en bryllupsnatt, champagne, frukt, kanapeer og andre drikkevarer. Det er telefonforbindelse på alle lugarene opp til styrehus og bysse. Dersom de trengte mer, kunne de bare ringe. Servitørene var oppe hele natta og stod utelukkende til brudeparets tjeneste.
Etter et bad i rederlugarens badekar neste dag, fikk de servert frokost på sengen. De hadde fått med seg andre klær som de brukte denne søndagen. Været var fremdeles flott, og yachten var tilbake på Aker Brygge tidlig på ettermiddagen. Den samme familien hadde også booket Dorian Gray denne søndagsettermiddagen klokka fire for de nærmeste i begge familiene med barn på en åtte timers cruise i Oslofjorden, med sjømat og gode drikker. Brudeparet hadde hatt det helt fantastisk, var tilbakemeldingen, spesielt fordi de elsket å være på sjøen. Moren fortalte at brudeparet skulle møte klokka syv på Fornebu mandag morgen med hver sin koffert og gyldig pass. De ante ikke hvor bryllupsreisa skulle gå, men hun fortalte meg at de skulle til Hawaii i tre uker. Dette brudeparet var i begynnelsen av tjuveårene og meget hyggelige mennesker.
Et annet hyggelig og spennende arrangement vi hadde denne sommeren, var for en god bekjent av meg, Rengjøringskongen i Oslo. Han fylte 50 år og ville gjerne gjøre noe annerledes enn de kjedelige hageselskapene som vanligvis foregikk på sommeren. Han eide et stort flott hus med stor hage i Holmenkollen i Oslo.
Han kom ned på kontoret mitt i Haakon Vlls gate i Vika, og vi satte oss ned og la en slagplan. Denne planen var det bare han og jeg som visste om.
Han ville feire dagen på en lørdag, og hadde invitert 25 gjester, de fleste naboer som satt med store eiendommer i Holmenkollen. Han hadde invitert til klokka tre slik at han hadde en time å gå på før vi skulle dukke opp. Han hadde arrangert alt av stoler, bord og tre store griller i hagen, slik at alle som kom, regnet med at det var en vanlig hagefest!
Jeg leide Oslos mest luksuriøse turbuss og ba sjåføren stille i hvit uniform med sløyfe sammen med to av servitørene fra Dorian Gray i sine hvite smokinguniformer og tversover-sløyfe. Det var selvfølgelig servering av champagne i bussen.
Presis klokka fire kom luksusbussen rullende langs veien og stoppet utenfor porten til fødselsdagsbarnet. Ingen av gjestene reagerte, og etter en stund tuter sjåføren, og kona til fødselsdagsbarnet sier at dette måtte vel være en misforståelse.
– Jeg vet ikke, sier hovedpersonen, – kan ikke du gå og snakke med sjåføren? Da sjåføren ser kona kommer, åpner han døra og stiger ut i full uniform, nesten som på film. Han presenterer seg og ber om å få snakke med hennes mann. Fødselsdagsbarnet sier litt brydd til gjestene at de får unnskylde ham et øyeblikk, for dette må nok være en misforståelse.
Han går opp til bussen, sier noen ord til sjåføren, og samtidig kommer de smokinguniformerte servitørene ut av bussen og stiller seg ved siden av fødselsdagsbarnet. Så slår han ut med begge armene og roper så høyt at alle gjestene skal høre det:
– Dette er jo bare helt fantastisk. Deretter løper han tilbake til gjestene og sier at de skal på en fantastisk busstur. Bare slukk grillene. Kona blir stående helt fjetret og vet ikke hva hun skal tro!
Da gjestene hadde fått summet seg og var på vei til bussen, ble de tatt i mot med hjertelige håndtrykk av både sjøfør og servitører.
Da alle var vel om bord, tok sjåføren mikrofonen og sa at han ikke visste hvor turen skulle gå, men han regnet med at de skulle være tilbake innen midnatt, og for at turen ikke skulle virke så lang, ville det bli servert champagne underveis.
Vi ble kjørt på den smale skogsveien i Bærum til Sheraton Hotel i Sandvika hvor bussen bare var inne på parkeringsplassen og snudde. Så kjørte den ut på motorveien mot Oslo og tok av til Fornebu Flyplass, stoppet utenfor flyplassen, og sjåføren spurte om alle hadde med seg pass.
Men det var det ingen som hadde fått beskjed om. Ja vel, da var det ikke her. Han kjørte ut på motorveien til Oslo igjen og svingte inn til Aker Brygge. På den tida var det ikke tillatt å kjøre langs kaia, og Dorian Gray lå helt ytterst i kanalen. Jeg hadde ordnet med tillatelse for denne bussen, så den kjørte inn og parkerte rett ved siden av Dorian Gray. Først da fikk gjestene rede på at fødselsdagsfeiringen skulle finne sted på luksusyachten. Etter en lang busstur og en del champagne var stemningen på topp, og fødselsdagssangen ljomet fra toppdekket på Dorian Gray, ut over hele Aker Brygge og Rådhusplassen.
Dette ble et meget lystig selskap hvor også jeg var invitert med som gjest. Da yachten la til kai ved midnatt, stod bussen klar på kaia, og gjestene ble kjørt vel hjem til Holmenkollen, denne gangen uten champagne.
Oslos rengjøringskonge var meget fornøyd med arrangementet, og han fortalte meg senere at gjestene ofte snakket om det vellykkede selskapet ombord på Dorian Gray.
Jeg hadde gjort avtaler med de største hotellgruppene i Oslo og langs Oslofjorden ned til Hankø Hotell og Rica Havna Hotel på Tjøme.
Kapteinen og jeg fant ut at vi skulle seile på en privat weekendtur til Hankø, hvor vi ofte pleide å dra i helgene. Det er en seilas som tar cirka fem timer.
Vi hadde nettopp kommet ned en torsdag kveld da portøren på Plaza Hotel ringte meg. Han hadde en internasjonal gruppe på 25 personer som gjerne ville ha en kveldstur ombord på Dorian Gray.
Det resulterte i at vi tok gruppen fra Oslo til Hankø med buss og fikk tre servitører med bussen som serverte champagne underveis. Vi fikk bestilt mat om bord fra Hankø Fjordhotell slik at da bussen ankom med gjestene, var servitørene våre klare ved kaia til å ta imot selskapet, og vi kunne starte seilasen inn mot Oslo i et fantastisk vær. Vi ankom Rådhus, ved totida om natta, og etter et opphold på en time i Oslo la kapteinen og jeg fra land igjen og seilte tilbake til Hankø. Der ankom vi i strålende morgensol tidlig neste dag.
Tilbakemeldingen fra portøren på Plaza Hotell var meget positiv. Gjestene hadde fått en opplevelse de sent ville glemme. På denne turen var jeg byssegutt og stod nesten hele tida i byssa og vasket og tørket glass, spesielt konjakkglass!
Et annet cruise jeg gjerne vil nevne var for et av Norges mest kjente firmaer med avdelinger over hele landet. En gang om året hadde de en samling for salgssjefene. Denne gangen skulle den holdes på Østlandet. Det ble lagt en detaljert plan om hvordan de skulle benytte Dorian Gray som en del av arrangementet.
Alle ankom Fornebu, hvor det stod en buss og ventet på salgssjefene, til sammen 32 personer. De ble de kjørt til Klubben Hotel i Tønsberg, også et av våre samarbeidshoteller. Dorian Gray ankom Tønsberg samme kveld. Gjestene booket inn på hotellet og regnet med at det var der den fire dagers lange salgskonferansen skulle finne sted. Klubben Hotel er et meget populært hotell i sommerhalvåret. Sjefen for salgsteamet ønsket alle deltakerne velkommen til seminaret ved middagen om kvelden. Han sa at de hadde en meget travel tid foran seg med mange overraskelser.
Neste dag var alle samlet til frokost og var innstilt på å begynne seminaret. Plutselig kommer salgssjefen og roper inn i spisesalen at det har skjedd en misforståelse, så alle må tilbake til rommene sine så snart som mulig og pakke koffertene og møte i resepsjonen innen 20 minutter. Naturligvis oppsto det stor forvirring blant deltakerne.
Men der lå Dorian Gray klar ved brygga med motorene i gang. Det tar bare fem minutter å spasere fra hotellet til brygga. Sola var stått opp, og Tønsberg var i ferd med å våkne opp til en ny dag.
Etter et glass hvitvin eller øl var stemningen fort på topp. Enda var det ingen, unntatt kapteinen, som visste hvor seilasen skulle ende.
Vi brukte fire timer til å cruise gjennom den vakre skjærgården langs Nøtterøy og Tjøme før vi satte kurs litt sør over Oslofjorden og ankom Kongemarinaen på Hankø Fjordhotell.
Der hadde vi samlet flere robåter, og nå skulle det arrangeres rokonkurranse, to i hver robåt. Dette ble virkelig en suksess!
Etter rokonkurransen fikk deltakerne beskjed om å gjøre seg klar til å gå opp på Hankø Fjordhotell. Der fikk de vite at bagasjen bare kunne bli værende om bord, for det ville bli sørget for at hotellets folk ville hente den. Selvfølgelig trodde alle at det var her seminaret skulle foregå.
Etter de hadde spist lunsj, ble det opplyst fra hotellet at de hadde glemt å hente bagasjen, og derfor måtte alle gå tilbake til yachten for å se om de kunne finne bagasjen sin selv.
De kom i samlet flokk nedover veien fra hotellet, og der lå Dorian Gray med maskinene i gang, og de smokingkledde servitørene stod klare med champagnen da gjestene entret ombord. Ingen skjønte noe som helst. Før de hadde fått smakt på champagnen hadde Dorian Gray lagt fra kai og satt kurs sørover.
Det ble en fantastisk seilas gjennom Hvalers øyer og skjær i strålende solskinn. Da kapteinen annonserte at vi passerte grensen til Sverige tror jeg knapt det var noen som hadde idé om hvor seilasen skulle ende. Men de trivdes så godt ombord at de gjerne kunne tatt en hel uke på dette viset. Stemningen steg mer og mer etter hvert som champagnen begynte å virke.
I åttetida om kvelden fortøyde Dorian Gray ved brygga utenfor Laholmen Hotell i Strømstad. Igjen fikk deltakerne beskjed om å la bagasjen bli ombord og at det ville bli sørget for å få brakt den opp til hotellet. Vel, dette hadde de hørt før, så det ble mange morsomme kommentarer.
Det ble arrangert en flott middag, og mannskapet ombord på Dorian Gray ble også invitert. Denne gangen kom det faktisk folk fra hotellet og hentet koffertene.
Etter en hyggelig middag tok Dorian Gray løs og seilte ut havna i Strømstad med kurs mot Oslo igjen. Dette er en seilas som tar cirka ti timer. Neste ettermiddag lå yachten klar ved Aker Brygge, og neste selskap kom ombord for et seks timers cruise i indre Oslofjord.
Tilbakemeldingen fra dette firmaet var helt enormt. Det var det beste seminaret de noensinne hadde hatt. Det de hadde opplevd de to dagene i Oslofjorden ombord på Dorian Gray, hadde gjort at alle var blitt så godt kjent med hverandre at da seminaret begynte, var de i full gang fra første stund. De behøvde ikke introdusere deltakerne, for det hadde de gjort på turen fra Oslo til Strømstad. Selskapet tok buss fra Strømstad til Oslo da seminaret var ferdig. Det hører til med historien at firmaet økte omsetningen betraktelig de neste 12 månedene!
Rica Havna Tjøme Hotell og Hankø fjordhotell er to meget populære konferansehoteller i sommerhalvåret. Vi hadde mange turer til disse hotellene med firmaer som skulle holde møter og seminarer. Disse turene var enten på vei til hotellene, eller som avslutning hvor vi hentet selskapene og tok dem inn til Oslo.
Det er en liten historie til jeg vil nevne. Eieren av Holmen Fjordhotell i Sandvika skulle gifte seg, og selvfølgelig skulle selskapet holdes på det flotte hotellet hans.
Min gode venn, Per Arne Carlsen, som var en av Norges mest kjente fotografer, hadde fått i oppdrag å være bryllupetsfotograf.
Denne dagen hadde vi ikke noe oppdrag, så jeg inviterte noen gode venner og familie, og ble enig med fortgrafen at jeg tok Dorian Gray og satte ham i land på brygga nedenfor hotellet.
Som sagt, så gjort. Vi kom sigende inn mot brygga med masse folk og rikelig med champagne på toppdekket og la til kai.
Plutselig strømmet det fram mange journalister. Der var både Se og Hør, Her og Nå, alle avisene og radio og TV. Det var nemlig annonsert at brudeparet skulle komme i båt til hotellet.
Alle trodde naturlig nok at hotelleieren ville ankomme selskapet med Norges mest luksuriøse yacht. Da mannskapet hadde fortøyd stod alle journalistene klare med sine kameraer for å fotografere brudeparet i det de steg i land fra yachten.
Jeg åpnet døra i styrehuset, og fotografen steg ut på dekket og vinket til alle journalistene. Mange av kollegaene hans var til stede, og det ble en morsom scene på kaia mens de fortsatt stod og ventet på at også brudeparet skulle komme på land. Etter at fotografen hadde fått alt fotoutstyret på land, kastet Dorian Gray loss og seg sakte ut fra kaia med masse folk på toppdekket som klappet og ropte gratulasjoner.
I denne sammenheng skal det nevnes at brudeparet ankom brygga 30 minutter senere i en 27-fots Windy. Det var nesten som om journalistene ikke så denne båten da den la til kai!
En av mine kamerater var hotellsjef på et av Oslos beste hotell. Noen av gjestene hans var flymannskap fra det russiske flyselskapet Aeroflot. Like før jul et år i det vi hadde lagt Dorian Gray i vinteropplag, ringte han og sa han hadde fått en forespørsel fra Aeroflot som kunne tenke seg ut på fjorden og fiske. Om jeg kunne ta dem med ut i fire timer, hadde de egne fiskestenger og kunne få catering med seg fra hotellet.
– De har lite med penger, men betaler gjerne med vodka, sa han.
Jeg sa ja, og turen ble gjennomført med både hotellsjefen og meg selv som gjester. Det var en fantastisk tur hvor det ble konsumert store mengder vodka. Fiskestengene hadde de selvfølgelig ikke med seg engang! Det var meget hyggelige mennesker, og det er et cruise jeg ser tilbake på med glede.
Vi hadde mange spennende cruiseoppdrag for norsk næringsliv også denne sommeren. De fleste rederier og shippingbedrifter benyttet oss som alternativ til restauranter når de skulle representere, spesielt når de hadde utenlandske gjester.
Jeg vil spesielt nevne et oppdrag vi fikk fra verdens største tankrederi i Oslo, som skulle signere en storkontrakt på bygging av to store tankbåter ved et japansk skipsverft.
Kontrakten skulle signeres klokka tre om ettermiddagen, og jeg bestilte tre lange, sorte limousiner som skulle stå på rekke og rad utenfor rederiets kontorer klokka fire. Det var et opplegg jeg hadde satt i gang uten at skipsrederen visste om det. Klokka kvart på ringte jeg ham og sa at jeg hadde arrangert transport for selskapet og at limousinene allerede stod utenfor og ventet.
Som jeg har sagt tidligere, var det ikke tillatt å kjøre med biler langs kaia på Aker Brygge, men jeg hadde innhentet tillatelse til denne limousintransporten.
Det var litt av et syn da de åpnet sperringene og tre lange sorte limousiner kom sakte sigende utover kaipromenaden på Aker Brygge midt i den travleste tida. Folk lurte jo på hva dette var for slags selskap. Før vi nådde ut til enden av kaipromenaden hvor Dorian Gray lå klar, var det derfor en lang rekke med nysgjerrige mennesker som fulgte etter limousinkortesjen.
Da gjestene var kommet om bord og hadde fått sine champagneglass på toppdekket, gled Dorian Gray ut fra kaia, og folkehopen klappet.
Dette cruiset varte i ti timer og var så vellykket at det ble flott reklame for virksomheten vår. Vi hadde jo strategisk fast kaiplass på Aker Brygge, og fikk nok mange turer på grunn av at folk hadde sett oss i flere sammenhenger på brygga.
Verdens største tankrederi benyttet Dorian Gray flere ganger i løpet av de sommersesongene jeg drev yachten på charter.
Jeg bygget opp en særdeles eksklusiv portefølje av firmaer, inklusive storting og regjering, som benyttet oss flere ganger hver sommer. Vi hadde nå økt antall cruise fra første sesong med 37 utflukter i 1989 til 85 større oppdrag i 1991.
Jeg må gi min store honnør til både medhjelperne mine på kontoret og det fantastiske og lojale mannskapet ombord. Vi var en sammensveiset gjeng som alltid gjorde vårt ytterste for å gi kunder og gjester topp service, og alle var på plass når det var noe som skulle gjøres.
I forkant av hver chartersesong arrangerte jeg en sammenkomst på Shippingklubben for kontorpersonell og mannskap. Vi hadde en fast kaptein for hele sesongen samt en fast purser. I tillegg hadde vi alltid to servitører slik at det totalt ble fire sammensetninger av mannskapet. Etter hvert begynte jeg å bruke flyvertinner som servitører. Det var også vellykket fordi de er opplært til å gi førsteklasses service og kan som regel snakke flytende engelsk og gjerne noen andre språk i tillegg. I løpet av min tid som eier og charteroperatør av Dorian Gray hadde vi 52 ulike nasjoner ombord som gjester.
På denne tida var det ca. 120 charterbåter som opererte i Oslofjorden. De tok fra 12 til 360 gjester. Dorian Gray hadde passasjersertifikat til 32 gjester, pluss mannskap på inntil 5, og framsto snart som Oslofjordens Rolls-Royce. Det var ingen av de andre charterbåtene som kom i nærheten av vår «World Class Style», internasjonal kvalitet av første klasse.
Gjennom mine besøk på både Fort Lauderdale International Boat Show og Antiguas International Broker Show og besøk ombord i de mest populære luksusyachtene hvor de ved lunsjene presenterte mannskapene sine med profesjonalitet og service, hadde jeg fått et helt klart inntrykk av hva «World Class Style» betydde innen internasjonal yachtindustri.
Det var nettopp den stilen jeg ville innføre på Dorian Gray i Norge. Derfor tror jeg med sikkerhet at jeg var den eneste på Oslofjorden som drev med profesjonell charter, som hadde fått oppleve å være med på disse lunsjene ute i verden. Derfor visste jeg også hvordan det skulle gjennomføres. Jeg var også klar over at jeg hadde en førsteklasses yacht, og da var det bare å utvikle profesjonaliteten og den beste servicen på markedet.
I begynnelsen av hver sesong arrangerte jeg lunsjcruise og inviterte personer som jeg tenkte kunne være potensielle kunder, samt andre som hadde gjort meg en tjeneste. På et av disse cruisene inviterte jeg ambassadør Kjeld Vibe og frue, og det var en stor glede for meg å kunne invitere spesielt disse to, som hadde tatt så godt vare på meg under oppholdet i Washington. Jeg passet også på å invitere den amerikanske ambassadøren med sin mann, den egyptiske og tyske ambassadøren samt Gunnar Sønsteby og Anne Karin som alltid sa ja takk til et fjordcruise.
Et par ganger i året besøkte jeg de største hotellene i Oslo, og da særlig de portierene som stod for bookingen av Dorian Gray. De fikk kommisjon av omsetningen på disse turene. På den måten ble jeg kjent med disse menneskene personlig. Jeg følte at vi utviklet gode tillitsforhold, og det var viktig for dem når de skulle anbefale fjordcruise. De har også en forening hvor de møtes regelmessig. Jeg inviterte medlemmene til å holde et av sine møter ombord på Dorian Gray, slik at de fikk både se og prøve produktet. Det ble en suksess.
Det hotellet jeg hadde flest bookinger fra, var Oslo Plaza. En dag ringte hotelldirektøren og sa han hadde hørt så mye positivt om Dorian Gray at de kunne tenke seg å legge neste ledermøte til en lunsj ombord. Det cruiset ble også en suksess med mange positive tilbakemeldinger.
Det er to cruise jeg gjerne vil skrive om, og det ene var nettopp en booking fra Oslo Plaza.
Portieren ringte og sa at han hadde noen meget spesielle gjester som gjerne ville på et fjordcruise. Han kunne ikke oppgi noen navn, men om jeg og kapteinen kunne møte til en lunsj på hotellet, kunne vi planlegge rute og andre detaljer der.
Vi stilte på hotellet som avtalt, men vi fikk fortsatt ikke vite hvem gjestene var. Det var strengt hemmelig. Vi skulle ta gjestene ombord på en usjenert brygge i Oslo havn, og de skulle settes i land igjen på brygga ved Fornebu Sjøflyhavn.
Et par dager før cruiset skulle seiles, var det mengder av folk i Oslo. Selveste Rolling Stones med Mick Jagger skulle blant annet holde konserter på Valle Hovin.
Cruiset var avtalt å starte med lunsj om bord, som skulle leveres av Oslo Plazas kjøkken. Sent kvelden før cruisedato ringte de fra hotellet og beklaget at de måtte avlyse avtalen. Jeg hadde allerede satt på både skipper og servitører til neste dag. OK, tenkte jeg, mannskapet blir ikke avbestilt. De mønstret derfor ombord en time før det opprinnelige starttidspunktet. Plutselig kommer en journalist løpende over gangveien mens vi lå ved Aker Brygge og lurte på om vi kunne ta et fjordcruise for VG. Mannskapet var på plass, og han ringte avisredaksjonen og fikk godkjennelse til å bruke Dorian Gray. Mens vi startet opp og gjorde klar til avgang, kom det ytterligere tre journalister.
Vi lurte vi på hvor de skulle. Da forteller den ene at Rolling Stones skulle på fjordtur med Christian Radich med avgang fra Rådhusbrygga klokka tolv, og de skulle følge etter for å filme og lage reportasjer. Da gikk det et lys opp for meg. Det var selveste Rolling Stones som hadde blitt booket på Dorian Gray fra Oslo Plaza Hotell. Det fikk jeg også bekreftet etterpå av portieren. At vi tapte i konkurranse med Christian Radich var helt OK.
VG hadde en åtte siders reportasje fra fjordcruiset, og i ettertid kom det beskjed fra arrangøren at ingen fra VG eller Dorian Gray ville få adgang til Rolling Stones konserter i Oslo.
Den andre kontrakten fikk vi fra portieren på Grand Hotell i Oslo. Den var for en minst like kjent sanger, nemlig Elton John. Det var ikke så mye hemmelighetskremmeri rundt det cruiset, bortsett fra at vi måtte ligge klar ved brygga på Fornebu Sjøflyhavn. Det var seks personer som skulle ut på fjorden i fire timer med champagne og kanapeer.
Vi lå i posisjon på Sjøflyhavna i god tid før avtalt. Tida gikk, og ingen Elton John eller noen i hans følge dukket opp. En time etter at vi skulle ha seilt kom portieren fra hotellet ombord og beklaget så meget. Selskapet hadde vært på en av Norges beste fiskerestauranter og der hadde Elton John satt et fiskeben fast i halsen og måtte i full fart til hospitalet. Han skulle ha stor konsert neste dag. Da måtte vi bare returnere tilbake til Aker Brygge med all champagnen ombord.
Det var jo synd at ikke hverken disse to store internasjonale kjentfolkene eller Frank Sinatra kunne være med på fjordcruise med Dorian Gray.
Da kunne vi ha brukt det i vår markedsføring, og da hadde nok bookingen tatt helt av.
Under min deltagelse på Ridderrennet ble jeg kjent med mange betydningsfulle mennesker, blant annet Norges forsvarsminister Svein Haug og hans frue. Det viste seg at fruen drev en form for undervisning for ambassadørfruene og andre i samme sosiale sjikt som kom til Norge og ville lære både norsk språk og kultur.
Jeg foreslo for henne at jeg kunne stille Dorian Gray til disposisjon for et lunsjcruise med hennes ambassadørfruer. Igjen fikk jeg tillatelse til å kjøre ut langs kaia på Aker Brygge, og en dag kom alle ambassadørfruene i sorte limousiner sigende utover brygga og parkerte utenfor Dorian Gray. Hvilken reklameeffekt. Dette var på dagtid, så det var ikke like mange mennesker på brygga som om kvelden. Da cruiset var over skjedde det samme, ambassadelimousinene kom igjen sigende utover brygga og stod i kø foran Dorian Gray. Ingen hadde sett noe slikt på Aker Brygge, hverken før eller siden. Dette ble en virkelig suksess. Jeg stilte på kaia og håndhilste på alle ambassadørfruene og var ombord og fortalte om yachten og ønsket dem en riktig god tur. En av damene hadde spurt hva de skulle gjøre til gjengjeld for meg og min gjestfrihet. Hun sa hun trodde jeg var glad i konjakk.
Et par dager senere kom hun og ringe på hjemme hos meg og sa:
– Kan du komme ut til bilen min litt, for jeg har en pakke til deg. Jeg gikk ut, og der lå det tre store kartonger i bagasjerommet. Hun sa at det var en gave til meg fra alle de fornøyde damene på fjordcruiset i forgårs. Jeg bar inn kartongene, og da jeg hadde fått åpnet dem, var det 25 literflasker førsteklasses konjakk.
Jeg arrangerte flere slike flotte cruise i løpet av de årene jeg drev charter, og hver gang fikk jeg mye konjakk.
Kona til Gunnar Sønsteby, Anne Karin, hadde bygget opp en forening med damer som hadde hatt menn i motstandsbevegelsen under siste verdenskrig. De hadde regelmessige møter, og både Gunnar og Anne Karin var blitt mine gode venner. Jeg inviterte også Anne Karin til å ta med seg klubben sin på et lunsjcruise ombord på Dorian Gray. Gunnar og jeg stilte opp på kaia og ønsket damene velkommen om bord, og jeg hadde alltid kjøpt en stor rød rose til hver av dem. Det var skikkelig hyggelige og koselige mennesker, og for meg var det en stor glede å kunne stille yacht og mannskap til deres disposisjon. Damene satte meget stor pris på disse fjordutfluktene, som ble en årlig begivenhet.
Etter krigens slutt fikk noen av motstandsfolkene tildelt rom på Grand Hotel i Oslo som de kunne benytte 17. mai. Derfra kunne de se barnetoget passerer i flere timer på sin vei opp til Slottet.
Gunnar og Anne Karin inviterte meg i 1990 som sin gjest til balkongen på Grand Hotell 17. mai, og jeg har siden den tid vært på balkongen hvert eneste år. Det er bare helt fantastisk, og jeg har møtt mange interessante personer disse 17. mai-dagene sammen med Gunnar og Anne Karins familie.
I og med at jeg inviterte både ambassadører, og ikke minst fruene, ble jeg plutselig invitert til arrangementer både i deres ambassader og svært ofte også til deres private tilstelninger. Jeg tror jeg er blitt invitert til de fleste utenlandske ambassader i Oslo. Det var flere av ambassadørene som leide Dorian Gray ved spesielle arrangementer. Jeg tror nok at mitt bekjentskap med ambassadør Kjeld Vibe fra USA-oppholdet ga meg innpass i ambassademiljøet. Der traff jeg mange interessante personer fra hele verden. Da var det godt å ha med seg den ballasten jeg nå hadde fått under mitt USA-opphold. Jeg kunne føre samtaler på engelsk og begynte å føle meg mer selvsikker i mine møter med denne sosiale delen av verden, også her i Norge.
Mitt første fjordcruise med gjester fra Stortingets fiskeri- og sjøfartskomité utviklet seg til et langvarig og flott samarbeide med stortinget, spesielt ved utenlandsbesøk.
En dag ringte sekretæren til Jo Benkow, som da var stortingsrepresentant for Høyre. Benkow skulle ha et selskap for omkring 25 personer som var på utenlandsbesøk. Den kvelden var Dorian Gray booket, så jeg måtte dessverre si nei.
– OK, sa sekretæren, – da får vi legge arrangementet til stortingets representasjonsbolig i Parkveien. Noen dager senere ringte kunden som hadde bookingen på denne kvelden og sa at hans utenlandske forretningsforbindelser ville bli forsinket, så han lurte på om han kunne få booket om til en annen dato. Jeg ringte øyeblikkelig til Benkows sekretær og sa at Dorian Gray allikevel ble ledig denne kvelden. Hun sa hun skulle snakke med Benkow så snart han kom tilbake fra regjeringen, og to timer senere ringte hun tilbake og booket fjordcruiset med Dorian Gray. Det hører med til samme historie at den andre kunden også fikk sitt cruise slik han ønsket.
Dorian gray var den eneste charterbåten i Oslo som fikk tillatelse å bruke Honnørbrygga i Oslo. Når regjeringen skulle ut lå yachten fint fortøyd der, og jeg stod ved landgangen og ønsket alle velkommen ombord. Jeg ble stående en stund og snakke med Benkow, for jeg hadde møtt ham flere ganger før, og han visste jo at det var jeg som var eier av «Høyrebølgen» under valgkampen i 1985.
Det ble et særdeles vellykket kveldscruise med mennesker fra mange land ombord. Jeg var selvfølgelig på Honnørbrygga og tok imot fortøyningene da Dorian Gray med tente lanterner kom sigende inn til kai igjen. Benkow elsket å være på sjøen. Han hadde sin egen fritidsbåt som han brukte veldig ofte.
Slik kunne jeg sitte og skrive om mange, mange andre meget spesielle fjordcruise og positive opplevelser i disse årene.
Etter turene ble det sendt ut spørreskjema til kundene om hvordan de hadde opplevd cruisene. Der hadde vi flere spørsmål hvor de skulle svare hvor fornøyde de hadde vært på en skala fra en til sju. Det var sjelden disse tilbakemeldingene hadde en poengsum under fem. selvsagt kunne vi ikke forvente å få sju fra alle, selv om de fleste lå der.
Jeg lærte meg at det å være personlig engasjert i både mannskap og gjester gjorde det enklere å kontakte kunder som hadde vært ombord året i forveien. Det var alltid jeg som tok telefonoppfølgingen etter turene, og kontakt med kundene året etter for booking.
Vanligvis stilte jeg på kaia og ønsket cruisedeltakerne velkommen, og dermed var det opprettet personlig kontakt. Jeg stilte alltid i mørk blå dress, hvit skjorte og rødt slips, og selvfølgelig nypussede sko. Det var også den stilen som ble presentert av meg på alt brosjyremateriell – gjenkjennelsesfaktoren!
Bare i løpet av to sesonger hadde teamet på Dorian Gray klart å bygge opp et førsteklasses kvalitetsimage. Så var da vårt motto også «Kvalitet – Pålitelighet – Service».
Da vi summerte opp denne sesongen, var vi klar over at vi var blitt Oslofjordens Rolls-Royce i chartermarkedet. Det var dokumentert gjennom alle de eksklusive gjestene vi hadde hatt ombord. Uten at jeg var klar over det, var jeg nå på vei til det internasjonale yachtmarkedet. Nå var det bare å stå på og lære seg engelsk bedre.
Det å drive Dorian Gray var ikke noen overskuddsforretning. Til det var sommersesongen fra mai til oktober for kort, spesielt fordi det var få aktiviteter mesteparten av juli og august. Vårt produkt var basert på næringslivet og ikke på turisme. Turistene benyttet andre fjordcruise til helt andre priser. Min intensjon med å drive og utvikle Dorian Gray, var å kunne dekke avdrag på lån, renteutgifter og årlige driftskostnader. Min fortjeneste syntes jeg var å kunne bruke yachten privat i helger når den ikke var på charter samt fire uker i juli og august. Og for meg var gleden med å bruke yachten privat sammen med familie og venner en større fortjeneste enn et økonomisk overskudd. Jeg drev fortsatt rengjøringsfirmaet som ga meg det overskuddet jeg trengte til livets opphold og til studiene i Amerika.
Denne sesongen gikk uten noen større utfordringer, og kundeporteføljen hadde vokst betraktelig.
Vi begynte også planleggingen av et nytt datasystem og hvordan vi skulle effektivisere markedsføringen. For første gang begynte vi å vurdere nettsider. Det var noe helt nytt i markedsføringen i 1991.
I slutten av juli fikk jeg beskjed fra universitetet i Washington om at jeg var tatt opp som student fra september.
Da var det bare å pakke kofferten igjen; min samboer overtok driften av rengjøringsfirmaet, og det stod en ny høst for døra.
Jeg hadde fått hybel på samme stedet hos Marit og Max, og denne gangen gikk det meget greit med både flyturen og flybyttet. Marit stod på flyplassen da jeg ankom Washington. Nå var det nesten like enkelt som å reise fra Bodø til Oslo. Det er bare helt fantastisk hvordan mennesket tilpasser seg, bare man er positivt interessert i det man foretar seg i livet.
Jeg begynte på videregående internasjonale kurs. Forskjellen denne gangen var at jeg fikk to sekretærer.
Jeg kom fort inn i rutinene. Det var mange jeg kjente igjen på universitetet, og jeg fikk også fort mange nye studiekamerater. Jeg fortsatte å studere internasjonal yachtindustri, og på grunn av framgangen i engelsk fikk jeg også med meg mye mer av de forelesningene jeg deltok i.
Nå var det kommet en ny norsk ambassadør som jeg hilste på, men dette året ble det ikke så mye kontakt med ambassaden. Det var jo heller ikke så nødvendig, for nå var jeg tilbake i den samme gjengen som året i forveien. Jeg ble riktig nok invitert til noen av de store arrangementene som ambassaden holdt.
###På et av disse arrangsjemangene som Kromprinsesse Sonja var hovedgjest møtte jeg Thor O. Systad som jeg skulle ha meget god kontakt med i mange år fremover. Han arbeidet for et norsk firma som var angasjert i den amerikanske militærindustri. Han hadde en flott leilighet og en enda flottere bil. Vi ble enige om å møtes etter dette møte i Ambassaden. Vi møttes mange ganger i løpet av denne høsten. Thor hadde jo bodd der i lengere tid så han var jo godt kjent i Washington D.C. Han hadde også vært Nato representant i militærsentret nede i Viginia Beach. Der hadde han et stort hus stående og en dag ringte han og lurte på om jeg ville være med han på en weekend fordi han måtte ned å se etter huset. Dette ble en stor opplevelse for meg. Under oppholdet tok han meg med til en av amerikas største marinebaser. Han hadde en sportsbil der nede som han hadde brukt når han jobbet inne på basen. Denne hadde et skilt i fronten som bekreftet at han var klarert til å kjøre inn på baseområdet. Så når vi nermet oss porten spratt det en uniformert vakt ut og slo hælene sammen og hilste med hånden til lua. Thor hilste tilbake og dermed var gluntungen fra Røst inne på en av verdens største marinebaser. Her kjørte vi langs kaiområdet og fikk se de kjempestore hangsrskipene og ikke for å glemme de gedigne atomdrevede undervannsbåtene. Dette hadde jeg aldri i min fjerneste fantasi trodd at jeg skulle få oppleve noen gang i mitt liv. På lørdagskvelden tok Thor på seg sitt cowboy utstyr og så dro vi tel en spesiell country club med masse folk i cowboy utstyr og skikkelig levende country og western musikk. Jet, om jeg ble helt i ekstase, igjen var jeg kommet til himmelen, denne gangen til min country og western himmelen. Nå følte jeg at jeg var skikkelig i Amerika. Thor og jeg har vært meget gode kammerater hele tiden fra til nå. Et kammeratskap jeg har satt og setter meget sftor pris på. Det er vel en kjensgjerning at man i løpet av livet får mange kammerater. Noen faller fra etter hvert mens andre har man sporadisk kontakt med. Dette er så mange grunner til. Men så er det en håndfull personer man holder meget tett kontakt med hele livet, Thor er en av disse for meg. Jeg tror dette t***e kameratskapet også vil vare hele livet ut. Det er så viktig å pleie et godt kameratskap med å holde jevnlig kontakt, enten ved besøk eller å bruke telefon, e-mail og i de siste årene Skype som også har kamera og ikke minst er gratis å ringe til uansett hvor jeg befinner meg rundt i verden. Så var vi tilbake i Washington D.C. og Thor kjørte meg hjem til Marit og Max hus i Arlington. Dette bidro til min posetive personutvikling og Thor hadde ikke med et eneste ord nevmt at jeg var nesten blind. Det er enkelte mennesker man treffer som takler en annens handikap på en slik naturlig måte at i allefall så glemmer jeg dette. Så tenker jeg etterpå jeg følte meg jo likeverdig sammens med disse personene som behandler ZZZmeg som likeverdig.
Det var selvfølgelig mange ting som skjedde også denne høsten, men nå var det blitt en del av hverdagen. Et par begivenheter kan allikevel nevnes.
Det var et stort arrangement i New York som NACC holdt i forbindelse av feiringen av Leiv Eirikssons tusenårsjubileum. I den forbindelse hadde Ragnar Thorseth seilt fra Norge til Amerika i et av sine vikingskip. Det ble stor mottakelse på Sjøfartsmuseet på havna i New York. Derfra spaserte vi opp i Wall Street hvor festlighetene fant sted. Så hadde jeg også vært i Wall Street, verdens største finansgate!
Jeg tok meg også en tur for å se på et stort hangarskip som var blitt brukt under siste verdenskrig. Det lå på Hudson River, og på hangardekket var det utstilling av mange av de flytypene som var bukt under krigen. Jeg synes det var interessant, for jeg hadde aldri vært ombord i et skikkelig hangarskip før.
Denne piren var et museumsområde, og her fikk jeg også gå ned i en undervannsbåt fra krigens dager, noe jeg heller aldri hadde gjort før.
Etter besøket på museet ruslet jeg alene med min hvite stokk oppover kaiene til jeg kom til skur 87. Det var der de norske amerikabåtene, blant annet Oslofjord og Sagafjord, hadde lagt til.
Jeg fikk også med meg en konsert i Carnegie Hall i New York. Så hadde jeg vært der også, en fantastisk opplevelse.
NACC er en organisasjon som skal tilrettelegge og hjelpe norsk-amerikansk virksomhet. Organisasjonen har sitt hovedkontor i New York, og jeg hadde vært medlem siden 1990. Den har avdelingskontorer i alle delstatene. En gang i året holdes det generalforsamling, og dette året var den i Miami.
Jeg meldte meg på og fløy til Miami. Der traff jeg mange nye norske forbindelser fra hele Amerika. Møtet varte i fire dager og ble det avsluttet med et fire dagers cruise til Karibia.
Nå fikk jeg oppleve hvordan det var å cruise i selveste Karibia!
På turen hjem til jul stoppet jeg i New York og deltok på NACC sitt julebord i tillegg til julehandel og et besøk på Radio City Hall’s Christmas Show på Brodway.
Også dette året gikk turen hjem til Røst og min kjære mor. Som seg hør og bør ble det vist bilder, og jeg kunne nok en gang fortelle om mine flotte opplevelser i USA.
Med dette stoppet min teoretiske utdannelse for denne gangen i Amerika, og nå begynte den selvlæringsprosessen som skal foregå resten av mitt liv. Man blir aldri ferdig utlært. Men dette skriver jeg mer om i kapittel 18.
----000----
Lykke til fra forfatteren og ha en fortsatt flott og posetiv dag.
Med vennlig hilsen
Gustav Meisler
Forfatter - Founder & CEO
www.yachtingdreamclub.com/te/
Application form; RESERVE YOUR PART OWNERSHIP HERE YOUR FIRST STEP AS A YACHT OWNER PERSONAL AND COMPANY INFORMATION FORM FOR PARTICIPATION AS A PART OWNER IN MEISLER LUXURY YACHT PART OWNERSHIP AT SEA CLUB PROGRAM This information applies to a unique OFFER containing weekly yacht units which costs....
