10/04/2020
Kjempefin historie fra Hans Lund, og forhåpenligvis kommer det flere fra han framover:
—————
God dag, Odd Jarle. Jeg er Hans Lund - gammel lekaværing, som har bodd i Bergen i 55 år. Jeg skrev en liten kommentar om damehåndballaget som Aksel postmann ledet , og her følger nok kommentar til fri benyttelse - denne gang om fotballaget slik jeg opplevde det som barn og tenåring på slutten av 1940-tallet og første halvdel av 1950-tallet.
I disse årene var Per Furre lagets primus motor. Det var han som sørget for at det gikk rundt. Han hadde rollene som spiller, trener og "oppmann" i en person. Han holdt kontakten med Fotballkretsen, og en kar i Namsos som het Grydenland om terminlister og alle praktiske problemer som måtte finne sin løsning i den forbindelse. Det gikk ikke ferge, og det fantes ingen buss på øya den gangen. Båt var eneste aktuelle befordringsmidlet skulle du reise til et annet sted. Og den som organiserte transporten for fotballaget var Per. Oftest var det skøyta "FRID", tilhørende Peder Lund, som tok turen, men det hendte også at "LEKAMØY", tilhørende Olav Nilsen,gikk, og en sjelden gang selveste "LEKATIND", 70-fots-kutteren eid av Leif Andersen med Erling Hemmingsen som skipper og Anton Strand som motorpasser.
Per spilte alltid venstre wing, og var selvskreven på laget. I tillegge til ham var også Roald Holand fast - som målmann. Men de andre spillerne måtte tas ut blant de som var med og trente.
Jeg har senere ofte tenkt på at den jobben slett ikke kunne være enkel for den gode Per. - Slik det lød i mine ører, startet prosessen alltid med at Per, når treningsøkten var over, sa: "no må vi snakk". Det betød samling i skuret på østre langside av Olbergbanen, bygget av panelingsbord, i sin tid for arbeidsfolkene som flyttet jordmassene fra nordre del av banen til søndre del, slik at banen ble horisontal.
Og her - i skuret - gjaldt det for Per å veie sine ord med omhu. De antatt beste måtte velges , og de som ikke kom med, hadde å finne seg i det. Egentlig var det de samme hensyn å ta her som når Landslaget skal uttas. Forskjellen var at Per var alene om å vurdere spillernes kvaliteter , oppnå enighet i en forsamling som vegret seg for å si for mye, og til slutt beslutte laguttak- og oppstilling.
Når kampdagen opprant, møtte lokalpatriotene opp. Vi sa gjerne at det var "svart tå folk", og Olberget bød på en naturlig tribune. Laget hadde den gang lys blå trøyer og mørkere blå bukser.
Fikk laget det første målet , tordnet publikum - anført av Peder Lund: "Heia bLå, flere måL vi vænter på". Men scoret bortelaget først, lød det gjerne - mer spakt: "Heia, Lækka, da!".
Før jeg selv fikk anledning til å spille, kunne jeg merke meg artige reaksjoner fra noen publikummere. Jeg husker særlig Lorentz, som alltid beveget seg opp og ned langs vestre sidelinje. Han var så til de grader engasjert i spillet som leka-patriot, at han viste det tydelig med sitt blotte kroppsspråk. - Når motstanderen presset Leka på defensiven, vred Lorentz kroppen i motsatt retning, og med alvorstung mine ville han ikke vike. Men straks Leka-guttene vant ballen, var Lorentz med på notene, løp i retning motstanderens mål, og skulle det begi seg at Leka scoret, så du ikke større smil enn det du da kunne se hos Lorentz.
Jeg spilte selv noen kamper, men sommeren 1958 var det slutt - da reiste jeg i militæret, og det var slutt på de lange feriemånedene på Leka for mitt vedkommende.
Hans Lund
